Sciama graver i sjiktet mellom transcendental virkelighetsflukt og knusende fysisk trykk, og leverer sitt første album for Samurai Music. Den London-baserte produsenten jobber i spennet mellom half-time og full 170, og former mørke landskap av bratte topper og dype hull, drevet av en utrettelig, men lettbeint framdrift og et påtrengende lyddesign.

Michael Watters har som Sciama meislet ut lyden sin siden 2019, med en solid rekke album på ASCs Auxiliary. Den andre EP-en hans for Samurai, Wave Interaction fra tidligere i år, pekte mot det han jobber med nå: læren til den elektroniske pioneren Daphne Oram. Oram fant på ordet «celetal» i boka An Individual Note of Music, Sound and Electronics fra 1972, i et forsøk på å beskrive forbindelsen mellom det himmelske og det elektriske. Det er den åndelige dimensjonen i lydbølgene Watters er opptatt av, og musikken følger etter.

Intensiteten stiger fra én tungvekter til den neste. Induced Resonance har spinkel, kvikk perkusjon i toppen og ligger nærmest D&B, mens Rational Echoes og Scanning Waveband holder på en techno-kodet spenning. No Panacea styres av en half-time-rulling under enorme kicktrommer, og Celetal Emergence åpner opp i romsligere omgivelser der mikrotonale bøyninger i synthene setter en underlig stemning. Intermodulation skyver trommene bakover og løfter fram fremmede frekvenser som samler seg til ukjente, men merkelig oppløftende former.