Curses

Curses' mørke, romantiske versjon av elektronisk musikk blir gjerne koblet til EBM, new beat og synth-pop, men han sier selv at det er følelser og ikke sjangre som driver musikken. Særlig undergrunnen og de smale lydene der, med kollektiv energi og driv, er en viktig motor. Det er ikke tilfeldig at han trekkes mot perioden da mennesket vendte seg mot maskinen som medspiller. Hos Curses blir dette til en blanding av synther og stemmer, elektroniske trommer og gitar. Nostalgien fungerer som påvirkning, ikke som motiv: musikken er tydelig samtidig og egenrådig.

På Perfect High er tilnærmingen gjennomført dansegulvsrettet. Detaljrikt og i konstant utvikling, men uten at det går ut over helheten. Det er et framoverlent driv som holder grepet hele veien. De detunede, chorus-tunge leadene på tittelsporet og den urverkaktige perkusjonen på Weapon Of Time sitter mot blanke hooks. Det samme gjør de dystre korene på Dare 2 Dream og de rullende, skrapende squelch-lydene på Killer Instinct. Alt holdes i sjakk av gatede R-50-rytmer, og vokalt finner Curses balansen mellom sin egen stemme og en haug skjeve samples. På avslutningssporet Blasted er NYC-royalty Andi med på et synthdrevet groovespor. Blankt og sanselig, som lakklær, og en passende avslutning på ALT028.